Skal du være PT, må du se ut som en PT!

Skal du være PT, må du se ut som en PT!

Brutalt, og skikkelig overfladisk!
-Men for meg var dette vendepunktet.

Altså, vektoppgangen i svangerskapet og fråtsinga i søtsaker i mammapermen er en historie jeg nå bare så vidt nevner, men ikke føler jeg trenger å gå mer inn på. Jeg tror mange kjenner seg igjen i den der at amming ikke helt fungerte som en slankekur, og at man 6/7/8 måneder etter fødsel så like dann ut som dagen man kom hjem fra føden. Eller kanskje 6/7/8 år? :p

Jeg følte meg altså så ræva i denne perioden, både fysisk og psykisk. Energien var på bånn, jeg hadde vondt i muskler og ledd, blodsukkeret hoppa vilt i alle retninger og ikke minst så følte jeg meg helt forferdelig psykisk. Man skulle jo tro dette i seg selv var nok til å snu trenden. Eller at jeg sto på bryllupsdagen 5 måneder etter fødsel og gråt fordi jeg følte meg så utrolig dvask og hoven i ansiktet at jeg ikke kjente igjen mitt eget speilbilde, var vendepunktet.

Men neida. 
Vendepunktet var da jeg startet PT-studiene. Dette var 7 måneder etter fødselen, og jeg googlet litt rundt for å sjekke jobbmuligheter og slikt, og kom over følgende utsagn i et forum:
“Skal du være PT, må du se ut som en PT”. 

Altså…
Hadde PT vært forkortelse for “Pottit-tryne”, så hadde jeg vært innafor, men med tanke på at jeg det samme øyeblikket satt og åt min tredje cupcake den dagen (nei, det var ljug: tredje den timen), var jeg nok langt unna hva denne anonyme brukeren på forumet så for seg. 
Og med det var det gjort. Ingen flere søtsaker hele den høsten, en tydelig og passe krevende treningsplan, og “vips” på 3 måneder var 15 kg borte. 

Det var jo en jobb å gjøre, men det gikk så overraskende lett. Hver gang jeg følte for å gi etter for søtsuget sa jeg til meg selv: “skal du være PT, må du se ut som en PT”. Det er jo egentlig helt latterlig at denne så utrolig uviktige og overfladiske kommentaren, som ikke en gang var rettet personlig til meg, var mitt vendepunkt. Men sånn var det nå.

(Hva jeg tenker om det utsagnet ifht PT-yrket gidder jeg ikke gå inn på nå, for da blir innlegget altfor langt. Det viktige for meg var at jeg skulle bli PT, og det var tydeligvis sånn at folk der ute hadde denne innstillingen, og det var derfor dette motiverte meg.)

I forbindelse med konkurransen vi nå setter i gang med, er det mange som tenker som meg, og som skammer seg litt over at dette lille stuntet (altså konkurransen) er vendepunktet som gjør at NÅ, NÅ skal de i form. Flere sier de er flaue over at de har holdt det gående med en dårlig helse uten å ta tak i det. Og de er flaue over at denne konkurransen motiverer de mer til en endring enn faktorer jeg har beskrevet som også gjaldt meg: føle seg forferdelig på bryllupsdagen, ikke energi til å være en leken sprudlende mamma osv. 

Jeg veit egentlig ikke hvor jeg vil med dette innlegget, for jeg har ingen svar på hvorfor “små” faktorer kan bli vendepunktet, framfor de store tingene i livet. Noen som har innspill eller en forklaring her?
Kan det være at det kanskje bygger seg opp over tid, basert på de viktige tingene i livet, også plutselig er det en liten bagatell (i forhold) som blir det ultimate vendepunktet?

Mitt budskap er bare rett og slett at når man kommer til et riktig vendepunkt, uansett den tilsynelatende viktigheten av den, så virker prosessen med livsstilsendring så veldig mye enklere! Og hva det er som blir dette vendepunktet, vet man aldri. Plutselig dukker det opp. Og jeg håper denne konkurransen blir vendepunktet mine deltakere kan se tilbake og huske på, slik som jeg husker og takker “PT-kommentaren” for at jeg tok tak i helsa mi etter 1,5 år på villspor. 
Da jeg 3 måneder etter hadde oppnådd stabilt blodsukker og blitt kvitt alt overskuddsvannet i kroppen, i tillegg til en god porsjon fett, angret jeg ikke et sekund. -Og enda 3 år etter, angrer jeg fortsatt ikke….
Endelig er jeg meg igjen! <3

    1. Imponerende at du klarte å vende om i det hele tatt! Sånne små dråper som utgjør vendepunktet har man så mange plasser i livet 😀 Det er rart med det!

    2. frkfrontend: jo takk 🙂 Var jo i utgangspunktet en aktiv person med veldig sunt kosthold, bare havna i en boble i og etter svangerskapet, hvor alt bare sklei ut ? Godt å komme ut av den bobla igjen!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg