hits
  • 06.06.2018, 08:07

Hanne Elisabeth: Runde 2, hallo!




Tenk at jeg fremdeles er med, og sammen med en super gjeng! <3 

Vi har fått nye treningsprogrammer, og jeg skal love at den første økta var alt annet enn behagelig. På et tidspunkt måtte jeg lukke terrassedøren og vinduene fordi jeg hørtes ut som om jeg kalvet. Et tydelig bevis på at her var det mye som kroppen min har godt av! 🙂 Og at forbedringspotensialet er enormt!

Blant styrkeøvelsene legges det inn en del gåing med noen utfordringer, og da kan man jo bare glede seg over været og omgivelsene. 🙂

Jeg kommer tilbake senere med oppdateringer om hvordan dette utvikler seg... 😉

  • 26.05.2018, 08:54

Resultater etter 1. runde: Hanne Elisabeth Arborg




Elisabeth fra "ned i vekt"-gruppa virker til å være storfornøyd med sin nye hverdag etter hun ble med i konkurransen. Helsefordelene og fremgangen der deler hun stadig med gruppa si, og ikke minst ser det jaggu ut til at hun begynner å like trening veldig godt. Såpass godt at hun ser muligheter for å slenge inn noen styrkeøvelser på tur eller under middagslaging. Når folk spør meg hva målet mitt for deltakerne er i denne konkurransen, er det nettopp dette Hanne beskriver:

Fornuftige valg, økt hverdagsaktivitet og mestringsfølelse når målene nærmer seg (og også nås).

Det gleder meg å høre at hun opplever dette som en positiv reise, og at hun er fornøyd med treningsprogrammet. Jeg er ihvertfall veldig fornøyd med Hanne og hennes innsats :)

Vekt og mål:

Vekt:
-  4 kg

Cm midje:
-  10 cm!!!!



Jeg ser deg nok. Faktisk har jeg gjort det i et par uker. Du står så stille og unnselig under skapet på badet. Vi har et ambivalent forhold, du og jeg. På gode dager så tror jeg du vil være min venn, men det hender du er litt for ærlig. Det er jo ikke alle meninger som behøver å utbasuneres, mener jeg. Du er av en annen oppfatning.
Før 17. mai og pinse så kunne jeg se på deg med et lite smil rundt munnen. Vi var enige om at jeg hadde gjort mange fornuftige valg, og du grudde deg heller ikke så mye som før ved at jeg skulle plassere kroppen min oppå deg. Nå vet jeg ikke hva du tenker. Jeg er derimot helt sikker på at dette skal bli en nervepirrende opplevelse.
Jeg kjenner den kalde flaten under fotsålene, jeg trekker pusten som om jeg prøver å samle mot, og kikker ned. Jeg blunker. Stemmer dette? Jeg går av vekten, venter til den har nullstilt seg og går opp igjen. Gleden skyller gjennom meg og jeg kjenner smilet kommer for fullt. Jeg har gått ned! Ikke mye, men ned! Selv etter alle disse ferie/feiredagene! O'lykke!

Jeg farer inn i stuen og fomler med målebåndet. Det er nesten så jeg skjelver litt. Jeg tror nesten ikke det jeg ser. Jeg har jo krympet i omfang, også! Ikke så mye at det synes på bilder enda, men bare det at jeg vet, det betyr så utrolig mye!

Konkurransen går mot slutten for en del. Og for noen deltakere! Jeg er så imponert over hvilken jobb dere har lagt ned! Og for et samhold vi har hatt! Jeg har også lagt merke til at det er flere enn meg som har, la oss kalle det "utfordringer" på helsefronten. Jeg har fått treningsprogram tilpasset mine muligheter, ikke basert på mine begrensninger. Og det har dere, også. Kan det bedre bli?

Jeg har ingen svimlende gode resultater å vise til. Men jeg har fått en helt ny hverdag. Jeg gjør stadig oftere fornuftige valg i matveien. Jeg har trent mer enn jeg har gjort på flere år. Hverdagsaktiviteten har nådd nye dimensjoner! Når jeg står og lager middag, høres det ofte fra stuen: "Hva er det du driver med?" Jeg svarer: "Jeg måtte bare ta noen knebøy og noen utfall!" 🙂 Gjennomsnittlige skritt pr. dag var 500-600. Målet mitt for mai måned var 10 mil. Det målet gruser jeg glatt i helgen. Dette har vært en kjempefin kick start for meg! Jeg vil så gjerne være med fremover! ❤

Jeg vet at dere tidligere har blitt presentert for mine mer eller mindre flåsete innlegg, men nå som det virkelig gjelder så er det fullstendig stillstand i toppetasjen.


Lykke til, alle sammen! Det heies!!!

  • 16.05.2018, 12:46

Hanne Elisabeth: Jeg har nemlig kjøpt shorts!




Hvis du har lest innleggene mine tidligere så er du forberedt på hva som kommer. De er aldri lærerike, oppløftende, fornuftige eller av forfatteraktig kvalitet. De er derimot stappfulle av selvironi, overdrivelser, øyeblikkstanker og haugevis med glimt i øyet. (Og et snev av sutring.) Som førstegangsleser er du herved advart!

Dagen starter forbausende bra. Jeg har ikke veid meg på lenge, og målebåndet ligger trygt forvart et sted bare jeg vet om. Jeg vet nemlig at jeg ikke blir spesielt glad når jeg gjør det, men jeg har trent jevnt og trutt og gjort mange gode valg. Likevel drister jeg meg til å trekke på meg en såkalt jeggings, noe som skal være en blanding av tights og jeans. Tidligere har jeg kunnet telle cellulittene da jeg hadde den på meg, men i dag satt den absolutt mer behagelig på. Selvsagt veltet bilringen over linningen og valkene på ryggen kunne smuglet selunger, men ikke skulle jeg gå i butikken i bar overkropp, og heller ikke smugle sjøpattedyr, så jeg var ved godt mot. Oppgaven for dagen var nemlig en av mine mest fryktede. Jeg skulle shoppe klær! De fleste damer synes dette er noe av det gjeveste de kan gjøre, selv foretrekker jeg å se videoer med folk som åpner bokser med surstrømming. Men saken er den at vi skal på hyttetur i pinsen og værmeldingen er positiv og jeg trenger shorts!

På senteret i nærheten er det ikke dårlig med utvalg i klesbutikker, så jeg trasket inn i en av kjedebutikkene, fremdeles litt ovenpå fordi jeggingsen ennå ikke satt som sveiset til lårene. Det skulle ikke vare. Det manglet ikke på fine klær i butikken. Det gjør aldri det. Men det er fordi alt man ser når du kommer inn, er nette størrelser som fremhever og skjuler de rette tingene. Men så er det min tur. Jeg må nemlig gå frem på en annen måte. Jeg må begynne innerst mot veggen, der de aller største størrelsene er. Etter å ha trålet den ene hyllen opp og den andre ned drasser jeg med meg flere kilo shortser inn i prøverommet. Jeg henger opp den ene etter den andre på krokene foran meg, og alle ser ut som noe jeg trygt kunne hatt som fallskjerm hvis jeg ønsket å hoppe ut fra Trollveggen. Jeg har høydeskrekk og har aldri vurdert akkurat det, men hvis jeg måtte, så hadde jeg følt meg fullstendig trygg med å ha bare èn av disse shortsene som eneste sikring.

Jeg prøver å presse rompa og lårene inn i den ene shortsen etter den andre, men det er nytteløst. Det er ikke snakk om at jeg får igjen knappen i noen av dem, glidelåsen står i spagaten og svetten siler nedover ansiktet. Eller er det frustrasjonstårer? Ikke vet jeg. Jeg vrenger shortsene av meg og de blir liggende som tekstilslakt rundt føttene mine. Jeg har nok stønnet, sukket, snufset, gryntet og kanskje småbannet. For plutselig er det en av de ansatte som roper bekymret utenfor: "Går det bra der inne i prøverommet?" Jeg husker ikke hva jeg svarte, men antageligvis må jeg ha hørtes ut som en neshornmamma som forsvarer kalven sin. Vedkommende forsvinner som om hun skulle hatt Belsebub i hælene. Spør du meg så synes jeg det var en fornuftig og riktig reaksjon!

Til slutt må jeg bare kapitulere og trekke på meg den tidligere omtalte jeggingsen igjen. Denne gangen sitter den fast i svette, eksplosivt blodtrykk og elendig selvfølelse. Forøvrig et glimrende festemiddel!

Jeg vrulter ut av butikken, på jakt etter den neste. Nei, det var ikke skrivefeil. Vrulting er min nye gangart. Det er en blanding av vralting og rulling. Jeg har nemlig pådratt meg en ny betennelse, denne gangen i hofteleddsbøyeren. En idrettsskade, faktisk. Som kan ramme idrettsutøver, altså. I tillegg til sofasittende, inaktive mennesker. Som meg. Sånne som meg som plutselig synes det er ganske ok å trene. Som har overdrevet litt fordi man vet man har spist litt mer enn det man bør. Jeg klarer ikke å beskrive hvordan dette ser ut, men det ligner kanskje aller mest en leke man gir til barn. Eller en hund.

Heldigvis fant jeg en butikk som også har den helt unike størrelsen som kalles mammut. Det reddet meg og alle mine omgivelser. Jeg har faktisk funnet frem smilet igjen, også. Og nesehornmammaen er trygt tilbake på savannen. Inntil videre. Hytteturen ligger fremdeles foran meg. Det gjør vondt å sitte, og bilturen tar mange timer. Det er langt å gå, og det er tungt å bære. Men jeg VIL være med. Jeg har nemlig kjøpt shorts!

  • 22.04.2018, 17:47

Hanne Elisabeth: Kick off med Ida





Jeg våkner med et helt fantastisk brassespark. Det er sosialangsten som blir sendt ut vinduet med en suser som helt klart hører hjemme i 1. divisjon. I dag skal jeg stille opp om det så er det siste jeg gjør. Jeg fyker rundt som en hodeløs høne for å få med meg det jeg skal. Som om det er vanskelig, liksom. Vann og håndkle, skriver Ida. Men når innholdet i topplokket går som i en sentrifuge er det slett ikke enkelt å tankene på riktig kurs. Jeg mer føler enn ser at tiden er i ferd med å løpe fra meg, og jeg kjenner det perler seg med stress-svettedråper på overleppa. Omsider kommer jeg meg ut og trasker opp til garasjen mens vinterens strøgrus knaser under føttene. Det farer en irrasjonell og håpefull tanke gjennom hodet,- kanskje bilen ikke starter? Men det gjør den jo. Nedover mot Skedsmokorset bærer det, hyperventilasjon, sammenbitte tenner og mageknip holder meg på alerten. Men jeg er bestemt på at til Bjørkelangen skal jeg! Jeg har plottet inn adressen på navigasjonen på mobiltelefonen og en damestemme maner meg frem gjennom rundkjøringer og kryss.
Tåken ligger tett og jeg ser knapt veien foran meg. Kilometer for kilometer tilbakelegges og jeg tenker i mitt stille sinn at det er fint at elgene ikke har lyst til å vandre over veien denne morgenen. Jeg ser av tripptelleren at det ikke kan være langt igjen, men damen i telefonen jamrer jevnt og trutt "kjør mot nord". Jeg kjører lydig videre mens jeg registrerer at det som kan minne om et tettsted går over i jorder og ingen hus. Til slutt seirer fornuften og jeg snur på en kjerrevei som antagelig er mer egnet for traktor enn bil.

Brått skjønner jeg at jeg er fremme. Det er ikke vanskelig, der står det nemlig noen flotte damer med strålende og imøtekommende smil. Jeg parkerer og kaver meg ut av bilen og går dem i møte. Nå skal det trenes!

Vi starter med oppvarming, det skal gås runder på banen. Jeg kjenner benhinnebetennelsen dundrer i leggene, men gjør et forsøk på å late som ingenting. Ikke overraskende ligger jeg sist, men er ikke lei meg for det. Jeg er jo her! 🙂

Øvelse etter øvelse blir vi geleidet gjennom. Jeg undres hvorfor ikke smerteskrikene fra muskelene høres over hele Bjørkelangen. Jeg finner trøst i de andres lattermilde utbrudd i det de også føler treningen på kroppen. Selv om det er tungt og vondt så trives jeg, faktisk!

Plutselig er det hele over. Tror jeg. Men det verste gjenstår. Er det noe møre og såre muskler misliker, så er det å bli plassert i en stillesittende stilling i nærmest en time i strekk. Det oppdager jeg da jeg skal handle på veien hjem. Det er såvidt beina holder meg oppreist i det jeg kreker meg ut. Jeg føler jeg at vralter som en cowboy på vei inn i butikken. Takknemlig henger jeg kroppen over handlevognen og manøvrer meg mellom hyllene.
Etter at jeg endelig blir ferdig får jeg på en eller annen finurlig måte stappet posene inn i bilen og kjører hjemover. Alt går bra inntil jeg har parkert og skal gå hjem fra garasjen. Beina virker jo ikke! De er som to medisterpølser uten form for motstandskraft. Det er absolutt ingen form for støtte å spore.
Det er tre nedoverbakker som må forseres før jeg er hjemme og på trygg grunn. Jeg klarer ikke å bremse farten og kjenner et blaff av panikk i det jeg setter utfor den første bakken. Den er ikke lang, vi snakker et par meter, men det oppleves veldig skummelt å gå den ned uten noen for kontroll. Jeg trekker et lettelsens sukk i det jeg når det flate partiet over lekeplassen, men i bakhodet tikker det inn at det er enda et par bakker som skal tilbakelegges før jeg er fremme. Jeg kan ikke gjengi de følelsene jeg gjennom gikk den siste strekningen. Jeg skal heller ikke nevne hvilke gloser som ramlet ut av meg der jeg med pingvingange stavrer meg hjem. De inngår i historien kun som et ubeskrevet kapittel.
Men nå er jeg da her. Vel plassert foran tastaturet igjen. Og veldig glad! Jeg fullførte!

  • 17.04.2018, 19:30

Hanne Elisabeth: Intervaller... I bakke, faktisk!


Hanne Elisabeth kjemper seg igjennom treningsprogrammet og konkurransen med upåklagelig innsats. Tross visse utfordringer med en kropp som har vært igjennom mye, gir hun virkelig jernet. Hanne har kun én lunge igjen etter kreftsykdom, og da må målene og forventningene ved treningen settes med et litt annet utgangspunkt. Men hovedmålet er vektnedgang, som hun nevnte i presentasjonen, og vektnedgang har det blitt! 

-3 kg på 3 uker og -7 cm i midjen!!!!


Intervaller... I bakke, faktisk!
Jeg har alltid ment at den type trening helst bør utføres av folk med høye ambisjoner innen friidrett og langrenn. Utøvere med lange slanke lemmer og med lår som ikke disser så mye at de gir utslag på Richters skala. Carsten Warholm, Johannes Høsflot Klæbo, men nå altså også undertegnede.

Jeg trekker på meg tightsen og jeg kan føle cellulittene blir skvist sammen som en ferdighevet bolledeig og blir skjøvet oppover sammen med linningen. Til slutt føyer de seg til den allerde gedigne bilringen som ligger rundt midjen min. Jeg tenker et øyeblikk at hvis man kunne sett gjennom t-skjorta ville nok noen sagt at jeg så ut som planeten Saturn. Den som har de ringene rundt seg, vet du. Jeg har ikke lyst til å miste motet før jeg har begynt, så jeg går med skylapper forbi speilet i gangen. En del av meg skulle ønske det var sent på kveld så jeg kunne skjule meg i mørket, men så heldig er jeg ikke.

Jeg kjenner bilringen duve som en dønning i Skagerak og jeg er allerede litt anpusten etter å klemt meg inn i treningsklærne. Og langt der nede venter skoene på å bli knytt. Et blaff fra barndommen dukker opp,- Cheroxstøvlene som man kunne hoppe rett oppi. De var kjekke å ha, de. Ikke har jeg sånne støvler lenger, og jeg tror vel neppe de er så velegnet til det jeg skal holde på med. Jeg bøyer meg og knyter så fort jeg kan. Når jeg reiser meg opp igjen ser likevel i speilet og jeg ser at ansiktet har inntatt en frisk rødfarge. Jeg burde reklamert for NYT Norge og norske epler. Omsider er jeg klar og tusler ut for å møte turselskapet mitt. Jeg har alliert meg for dagen,- med meg har jeg en blid nabo som vet at jeg ikke er den som kan bevege meg i rakettfart. Hun er også veldig tålmodig og venter på meg alle gangene som jeg står og hiver etter pusten. Selv raser hun opp alle bakker, mens hun prater ufortrødent i vei uten at hun trenger å puste noe ekstra av den grunn. Til opplysning; damen nærmer seg 80 år.

Første delen av turen, det som skal gjelde som oppvarming, går rimelig greit. Det er ustabilt føre så det som gjelder er å holde seg på beina. Så når vi endelig bar asfalt og vi skrur opp tempoet. Veien går oppover, det er lange og sugende metre. Jeg kjenner det dunker greit i brystet, men klarer å komme med sånne halvforståelige svar på spørsmål jeg får. Noen god samtalepartner er jeg nok ikke. Men det skal bli verre.

På planen står det at jeg skal finne en relativt lang bakke som jeg skal gå opp og ned i 10 minutter. Den som ligger foran meg er definitivt lang. Etter få minutter har jeg mistet fullstendig evnen til å snakke. Mellom hvinende åndedrag støter jeg ut enstavelsessvar i form av prusting og stønning. Kort stund etter napper jeg naboen desperat i jakkeermet og piper noe som hun på en eller annen måte forstår. Vi stopper og jeg inntar en stilling som gjør at folk som kjører forbi nok tror at jeg enten er gravid og snart i fødsel, eller at jeg har store ryggproblemer. Jeg står bredbent, med hendene i siden. Munnvikene er dratt utover som på en vinterlei snømann. Svetten siler nedover ansiktet og føler at jeg har et knivblad stående i ryggen.

Jeg gløtter bort på naboen. Hun sender meg et uutgrunnelig blikk før hun drar glidelåsen i jakken helt opp og tar på seg vantene. Selv vurderer jeg seriøsst å vrenge av meg det lille jeg har på meg. Men jeg velger å ta hensyn til nærmiljøet og beholder klærne på. Etter ett minutts stillhet stotrer jeg frem at vi kan fortsette. Jeg har for lengst innsett at denne bakken tar langt mer enn 10 minutter å gå, og det finnes ikke nok ville hester igjen i verden til at jeg går den ned igjen. Jeg endrer taktikken og følger et annet opplegg. Gå, det står jeg skal gå raskt, i 10 sekunder. Og så rolig i 10 sekunder. Det er helt umulig. Jeg har innhentet overmenneskelige krefter og klarer såvidt å rusle i 10 sekunder og så å stå like lenge. Jeg vet det var fuglekvitter i trærne og en del søppel i grøftene. Stanken av brune kremmerhus etter diverse hundeluftinger rev i neseborene.

På et eller annet tidspunkt har jeg nådd toppen, jeg fatter ikke hvordan det har gått til, men her er jeg, altså. Jeg burde sikkert føle seier og stolthet, men akkurat nå er jeg bare takknemlig for at alt er over. For denne gang. Dette var jo bare èn økt av mange! Men klarte jeg denne så skal jeg jamen meg klare neste! Men først gjelder det bare å finne ut hvordan jeg skal få av meg klærne som nå har blitt til en symbiose med svette og en og annen tåre. Når det er gjort så er jeg klar igjen!

Intervalltrening? Det ble for meg en selvkomponert definisjon i dag! Lang bakke gått og mange pauser tatt. Det er intervaller godt nok for meg! Men nå kan jeg ikke sitte her lenger, jeg har en styrkeøkt å ta meg av.

  • 04.04.2018, 17:50

Hanne Elisabeth: Du skjønner du er støl når det gjør vondt å skifte mening, liksom!




Ut i skogen, opp blant trærne, gjennomsvett og våt i klærne. Regner strømmer, hjertet pumper, snøen rømmer, kroppen skrumper, :D
Forhåpentligvis!

Det er ikke så mye som skal til for å ha hjemmetrening. Studioet mitt består av et par kjøkkenstoler, noen manualer, en sjeselong og en matte. Og selvfølgelig et bra treningsprogram. Når man i tillegg har skogen nesten rett utenfor døren er det bare èn ting som mangler. En utøver! Det er meg! Ta-da! Her er jeg, men det er i grunnen et under at jeg har kommet meg helt inn i stuen. Hvorfor? Vent, så skal du få vite det! :)

Jeg har hørt om gangsperre. Men jeg tror kanskje det kan være lurt å informere om et begrep som heter bevegelsessperre! Hvor støl kan man egentlig bli og fremdeles være i stand til å røre seg? Jeg er definitivt ikke langt unna at den grensen er nådd. Du skjønner du er støl når det gjør vondt å skifte mening, liksom! Vel, det er akkurat sånn jeg har det nå!
Morgenen fremstår som følger:
Jeg våkner og kjenner at det er på høy tid å komme seg opp,- naturen kaller. Men jeg aner ikke hvordan i all verden det skal gå til. Jeg hører en skrikende og jamrende lyd i hodet. Nei, den er visst ikke i hodet,- den kommer fra en rekke muskelfibre som sårt forteller meg at mishandling på sitt groveste har funnet sted. Jeg har nemlig trent! O'sviende melkesyre! Jeg trodde jeg hadde vært flink, jeg. Det har foregått en lang rekke strabasiøse utfordringer med manualer, matte og absolutt ikke minst, egen kroppsvekt. Man skal da vel ikke straffes når man har vært flink, skal man vel? Det er mulig dette ikke er straff, men jeg kan love at dette ikke ligner noen form for belønning som jeg kjenner til.

Forsiktig setter jeg føttene ned og jeg kjenner gufset som forteller meg at sommeren fremdeles er noen varmegrader og måneder unna. Men det er da sannelig sommerkroppen, også. Her befinner jeg meg, da,- med smale øyne, en helt ubeskrivelig frisyre og et presserende behov. Jeg vet at selv med verkende kropp og tvilsom påkledning må jeg komme meg opp før det er for sent. Det svartner et øyeblikk, og når jeg kommer til meg selv befinner jeg meg i oppreist posisjon. Øynende er vidåpne, jeg gisper etter pusten og pulsen dundrer med taktfaste slag i øret. Men jeg står, om ikke akkurat støtt.

På lett skjelvende ben setter jeg kursen mot badet. Jeg stirrer på toalettet og vet jeg må sette meg, men jeg skjønner ikke hvordan jeg skal klare det. Det virker som om det er så uendelig mye lavere enn før! Jeg lurer et øyeblikk på om jeg skal ringe Hjelpemiddelsentralen og be dem komme med en toa-forhøyer. Men da må jeg vel ha et vedtak først og det har jeg ikke tid til å vente på.
Jeg husker ikke hva som skjedde, men på et eller annet tidspunkt må jeg ha kommet meg ned, og til alt hell, uten å ha revet vasken av veggen. Jeg stiller meg selv et snodig, men særdeles aktuelt spørsmål. Hva nå? Hvordan komme seg opp herfra? I mangel av en katapultinnredning på toalettskålen innser jeg at den eneste måten på å komme opp herfra på er å ta sats, uansett hvor vondt det måtte gjøre i lårmuskulaturen.

Jeg biter tennene sammen og stuper opp og frem. Det er ikke til å unngå at et smertestønn slipper ut mellom stramme lepper. Jeg høres antagelig ut som en østeuropeisk kulestøter på slutten av 70-tallet. Noen hjerneceller er velvillige nok til å advare meg om jeg må finne på noe som kan bremse farten før jeg slår fortennene i vasken. Jeg rekker å tenke at mønsteret av kranen i pannen min vil være rimelig vanskelig å skjule, før jeg klasker håndflatene i benken foran meg og den faretruende ferden stopper. Smerten kjennes som et elektrisk støt gjennom overarmene og brystmuskulaturen. Smått om senn klarer jeg å slippe taket og jeg stirrer inn i speilet. Smiler forsiktig til meg selv og konstanterer at ansikstmuskulaturen heldigvis er uberørt av den uvante aktiviteten som trening er. Jeg tenker at alt vil føles bedre etter en tannpuss. Det er meget mulig, men dette krever sin kvinne! Vet du at noen ganger er tannbørsten så tung at man trenger to hender for å løfte den? Og at av og til er det lettere å bevege hodet frem og tilbake og bare holde tannbørsten i ro? Kanskje man burde ta en tur ut og få kjøpt seg elektrisk tannbørste. Men da må jeg ha klær på. Og jeg tror ikke jeg rekker ned så jeg får på meg verken sokker eller bukse. Og enda mindre sannsynlig er at jeg rekker opp til hodet så jeg får børstet håret. Jeg dropper både tannpuss, påkledning og planlegging om å ta en tur ut. Jeg er god på utsettelser og denne gangen får jeg nok en sekser!

Jeg vagger stivbent ut på kjøkkenet og finner frem en frokost jeg vet skal gjøre meg godt. Det er forbausende enkelt å fortrenge bilder av speilegg og bacon, digre ostesmørbrød og kebabtallerken. Med nok et lite feminint stønn dumper jeg ned i sofaen, og knasker knekkebrød med skinke og paprika mens jeg leser dagens treningprogram og matplan. Og da det går opp for meg.. Jippi!!! Jeg er i gang! :)

 

  • 28.03.2018, 07:25

Gjesteinnlegg: Hanne Elisabeth


Gjennom oppdateringer fra meg, kan dere se at de fleste deltakerne som er i gang, er ved godt mot. Faktisk er stemningen for det meste helt på topp, selv om hverdagen blir travel og kroppen verker. Men det er ikke bare fryd og gammen, en slik prosess. Dette setter Hanne Elisabeth ord på nå, og jeg anbefaler dere å lese dette innlegget. Tipper hun setter ord på tanker og følelser andre kan kjenne seg igjen i. 

Ja, da er dagen kommet. Jeg kunne sikkert flåset den forestående aktiviteten bort med elendige kommentarer og galgenhumoristiske uttalelser. Eller jeg kan være ærlig å si hvordan det egentlig føles å tråkke med forsiktige skritt opp på den blanke glassdekkede platen foran meg. Den som kommer til å gi meg en liten ørefik. Men bare en liten. For jeg trenger ikke at noen eller noe forteller meg at jeg er overvektig. At BMI-tallet forlengst har passert stadiet jeg aldri trodde jeg skulle nå. Eller at diabetesen banker på døren som pulsslagene etter at jeg har tørket meg etter en dusj. Blodtrykket når snart atmosfæriske høyder, og klesskapene som før var velfylte av klær nå er redusert til en enslig hylle, fungerende etter indexkortrullatoren. For dere som er for unge for å vite hva jeg mener kan dere sikkert finne forklaring og eksempler på google. Kort fortalt,- jeg er avhengig av hyppig klesvask, det er så få plagg som passer.
Vel, nok om det, mer utsettelse er vel bare med på å bidra til at opplevelsen blir enda verre. Forberedelsene er på grensen til det sykelige. Ikke har jeg spist eller drukket noe. Jeg har så klart vært innom toalettett, både en og to ganger. Det eneste klesplagget jeg velger å ha på meg er en syltynn bluse som umulig kan veie mer enn noen få gram. Det er ingen vei tilbake. Jeg velger å gå opp med venstre ben, velger meg et punkt som skal være et fast sted de neste månedene. Vektskiven begynner å gi utslag og jeg vet at sannhetens øyeblikk vil snart stå for meg. Høyre ben følger etter og vektskiven faller til ro. Jeg tester om jeg kanskje kan manipulere tallet litt ved å forflytte kroppen i en eller annen retning. Men, nei. Jeg må nok bare godta det som det er. Jeg visste jo at det var ille, men jeg klamrer meg til tanken om at dette er jo bare begynnelsen på slutten, ikke slutten på begynnelsen.

Det er ikke mye som er som kaldt mot huden som et målebånd av plast. Jeg grøsser og lurer et øyeblikk på om kanskje det hjelper på omkretsen om jeg bare blir kald nok. Fornuften forteller meg at tankegangen er fullstendig feilslått og pinlig naiv. Det er bare å måle opp og skrive ned. Hjelpes... Når var det jeg spiste den globusen jeg tror gjemmer seg innenfor mageskinnet...?!? Det er ikke rart det er ubehagelig å knyte støvler,- det er jo enklere å brette en bøtte!

Så skal man trene... Det vil si; jeg skulle ha trent! For jeg har uttrykt meg altfor dårlig, jeg ville jo utsette dette i det lengste..Og det burde jeg opplysst Ida om! Jeg har fått et utrolig fint program av henne, men jeg hadde egentlig ingen planer om å ta tak i det nå i påsken. Men så skjønner jeg nå at noen (altså, Ida) har hatt troen på meg og at jeg burde ha fulgt opp! Det er bare det at jeg sliter litt med å slippe tak i den tilværelsen jeg har hatt til nå, og forbereder en slags avskjed. Det var jo som jeg skrev i presentasjonen,- jeg er utrolig god til å finne elendige unnskyldninger for å sno meg unna!
Det er kun de som en gang har vært store som vet hvor vanvittig slitsomt, ubehagelig og vanskelig det kan være å bevege kroppen i noe annet modus i zappebevegelser. Selv det å knyte lisser er noe man helst gjør sittende i sofaen. Når man beveger seg i mer enn sneglehastighet så rister og disser kroppen mange ganger så mye at det faktisk gjør vondt. Selv det å svømme føles som å være på innsiden av en lutefisk... I mitt stille sinn lengter jeg etter gamledagers Trim for eldre.
Vel, da har man fått nok en aldri så liten kilevink, og jeg har nå gravd frem en koffert med treningsutstyr, det var rene treningsøkten i seg selv. Jeg lover ikke at jeg gjør noen god innsats før konkurransen starter, men når det skjer så ønsker jeg lykke til til alle sammen, inkludert meg selv! 🙂
God påske ønskes alle! 🙂

 

  • 06.03.2018, 12:00

Presentasjon: Hanne Elisabeth Arborg


Deltaker nummer 3!
Her er sofasitting og tv-titting blitt hovedaktiviteten, og det skal vi sammen prøve å gjøre noe med :) 

Heia Hanne Elisabeth!



Hanne Elisabeth Arborg
Gruppe: Ned i vekt

 

Jeg heter Hanne, 51 år, opprinnelig Oslo-jente, nå bosatt i Skedsmo. Og snart mormor for første gang! 
Utpreget lat av natur. Selverklært matvrak. Scorer lavt på selvdisiplin, men høyt på selvironi. 
Jeg trives godt i skogen, gjerne med telt og fiskestang. For noen år tilbake ble jeg alvorlig syk, og i tiden etter det har jeg lagt på meg mye. Veldig mye. Nå er jeg frisk, men veldig rund og slett ikke sunn. 
Det har vært flere perioder hvor jeg har likt å trene, men nå er det sofasitting og tv-titting som er hovedaktiviteten. 

 

Jeg meldte meg på fordi jeg har lyst til å gå ned et betydelig antall kilo, og skulle jeg samtidig bygge opp litt tapt muskelmasse, så hadde jeg blitt veldig glad. Jeg tror at med oppfølging og oppmuntring så vil det bli lettere å nå målene mine. Vektnedgang er altså det aller viktigste for meg så da passer jeg nok best i gruppe 2.

Det høres glimrende ut at vi kan få være med på trenings- og kostholdssamlinger, i tillegg til at man kan trene via Skype! Dette blir bra!

En av de største svakhetene mine er nok at jeg er altfor god til å finne på utrolig dårlige unnskyldninger for å droppe noe som helst som minner om trening. Men nå som det er sagt så blir det jo litt pinlig hvis jeg sluntrer unna.

Selv om det kan virke litt skummelt å forplikte seg til dette så gleder jeg meg veldig til å komme i gang!

 

Tusen takk for at jeg får være med!

.....................................

 

-Bli med å heie fremover da vel! :D

Ida

Personlig Trener og kostveileder som skal hjelpe en gjeng flotte mennesker i form i 2018, og dere kan få ta del i deres reise :D

Search

Bloggdesign